Feltrapport fra «Feel the music, hear the film»-seminar

frognerkinoNFI har invitert til seminar om filmmusikk og lyddesign i samarbeid med professor Jan Lindvik fra Den Norske Filmskolen. Både bransje, elever ved filmskolen og studenter fra Sverige og Danmark er blant tilhørerne på Frogner Kino. Først ut var professor Stephen Deutsch med et foredrag om ”The story of film music”. Deretter fortalte svenske Fredrik Sarhagen om sin rolle som «music editor”. Lydkunstneren Jana Winderen avsluttet kursets første dag med en gjennomgang av sitt arbeid, særlig lydopptak under vann. Første foredragsholder beklaget sin noe rufsete stemme som skyldtes en nylig leget svineinfluensa – hvis svineinfluensa hindret deg i å ta turen til seminaret, så kan du lese et lite sammendrag her.

«The story of film music»

Stephen Deutsch er professor i ”Post-Production” ved Bournemouth University og har komponert musikk til en rekke film- og fjernsynsproduksjoner. Innledningsvis forklarte professoren at det er forståelsen av vestlige klassisk musikk som er sentral for å forstå filmmusikkens opprinnelse. Deutsch deler musikkhistorien inn i tre ulike æraer; musikk før 1720, perioden mellom 1720 og 1920, samt epoken fra 1920 frem til i dag. Det er særlig epoken 1720-1920 som er betydningsfull for å få grep om filmmusikkens røtter. I tidligere tider var musikken gjerne ledsaget av en annen aktivitet, eksempelvis kirkemusikk eller dans. Perioden fra 1720 til 1920 skiller seg ut ved at fremføring av den orkestrale musikken ble gjort til en begivenhet i seg selv gjennom å ta form som konserter og opera. Konsertene kan betraktes som en opplevelsesreise uten bilder; som et teater. Professoren argumenterte således for at denne epoken har vært særlig betydningsfull for musikalsk fortellerkunst på lerretet. To komponister som trekkes frem er Richard Wagner og Claude Debussy. Tilhengere av Star Wars og Lord of the rings vil kanskje nikke anerkjennende etter en gjennomhøring av Wagners komposisjoner med bruk av ledemotiver og ofte tydelige éndimensjonale emosjoner. Debussy nevnes blant annet som et emosjonelt supplement til Wagner med sin mer fargerike og ofte ambivalente emosjonelle kvalitet, og rike harmonier.

Foredragsholderen var opptatt av å bruke så lite filmmusikk som overhodet mulig: ”Bruk musikk kun der det er nødvendig. Når all musikken er lagt på, fjern alt – deretter kan man legge til musikken man savner.” No country for Old Men ble brukt som eksempel med sine 16 minutter med musikk (hvorav 6 av disse på rulleteksten), mens Deutsch på den annen side mente han aldri ville få tilbake de 9 timene han brukte på å se Lord of the rings-serien – muligens provoserende for noen. Han kategoriserer filmmusikk i tre bolker; ”operatic”, ”convergent” og ”referential”. Førstnevnte utrykker hva publikum skal føle. En ”convergant” tilnærming innebærer at musikk og lyddesign blandes for forsterket effekt. ”Referential” betegner musikk som har en referanse i seg, enten i form av tekst, musikk eller populærkultur. Stanley Kubricks bruk av Strauss’An der schönen blauen Donau i 2001 forklarer sistnevnte – en originalkomposisjon hadde ikke gitt samme effekt. Med sin bakgrunn som professor i ”Post-production” og minimalistiske innfallsvinkel til musikk slår det meg at Deutsch nok er en tilhenger av en ”convergent” tilnærming, og han nevnte blant annet horrorfilmen som et interessant studie av kombinasjonen av musikk og lyddesign.

Deutsch krydret foredraget med eksempler og kuriosa fra filmbransjens verden. Han hadde blant annet en interessant forklaring på hvorfor komponister med ikke-skolert bakgrunn var sterkest representert i Hollywood: ”Komponister med klassisk bakgrunn er for opptatt av musikken i seg selv.” Han foreslo også at en måte å utvikle komponister å sende de ut med kamera slik at de får bedre forståelse av hvilke utfordringer regissøren står overfor. Han frarådet også mot at regissører forsøker å bruke musikkterminologi i samarbeidet med komponister – en strategi som kompliserer snarere enn å forenkle, i følge Deutsch.

Professoren understreket flere ganger at man aldri må bruke musikk på dokumentarfilm – jeg har en mistanke om at det var flere enn én synder i salen! Snaue to timer gir rom for en veldig kort gjennomgang av filmmusikkhistorien, så å kalle foredraget ”The story of film music” er muligens en tilsnikelse – ”A story about film music” hadde nok passet bedre. Like fullt mange interessante momenter!

«The music editor»

Svenske Fredrik Sarhagen minnet oss om at det er små forhold i film-Norge – i alle fall sammenlignet med Hollywood. Han reiste til L.A. for å jobbe i platestudio, men endte opp som ”music editor”, en jobb som han spøkefullt omtalte som ”the highest degree of diplomacy”. Rollen kan kanskje best forstås som en bindeledd mellom komponist og regissør, men også som én som avlaster komponisten og tar på seg oppgaver som for eksempel å sette opp sessions og være til stede under miks. Selv etter test screening kan de fleste baller kastes opp i lufta, og music editor er en ressurs i klippeprosessen med sin oversikt over komponerte cues – når man ikke kommer unna et par runder tetris med den innspilte musikken. «Music editor» skal rett og slett gjøre den samme jobben med lyden som en klipper gjør med bildene. Mens komponisten gjerne raskt er i gang med å jobbe med sin neste film, er det fordelaktig å ha noen som kan være igjen på prosjektet og ivareta filmkomponistens interesser i forbindelse med endringer som blir gjort. De etablerte komponistene har gjerne faste personer som bekler denne rollen, men funksjonen hyres også inn av produksjonsselskapene.

Bruk av såkalte ”stems” er verdt et eget innlegg, men jeg nøyer meg i denne omgang med å si at dette er en teknikk som gir større muligheter til å sette sammen musikk i nye former etter at den er spilt inn. Musikken spilles inn seksjonsvis i stedet for fullt orkester, noe som åpner for å eksempelvis fjerne perkusjonen fra et parti eller bruke bare strykerne på et annet. Dette utvider det kreative handlerommet for manipulering av musikk i postproduksjon betraktelig, og Sarhagen viste filmer hvor musikken hadde blitt satt sammen på ny etter at den var spilt inn. Han presiserte også at dette ikke var en ideell måte å jobbe på, men ofte en optimal løsning. Eksempler fra virkeligheten – det kan vi like! En kan samtidig spørre seg om regissører med beslutningsvegring gjør seg en bjørnetjeneste ved å åpne for enda flere beslutninger i postproduksjon.

Gjennom spørsmål fra salen kom det også frem en del ny kunnskap, blant annet hvordan man skal bruke click track med størst mulig hell under orkesterinnspilling.

«Lydkunstneren»

Lydkunstneren Jana Winderen avsluttet kursets første dag med lydeksempler hennes arbeid med særlig vekt på undervannsopptak. Ved hjelp av en hydrofon har hun gjort opptak av blant annet bresmelting, kommunikasjon i mellom fiskearter og hvordan bølger høres ut under vann. Foredraget var rikt på lytteeksempler, og det er rimelig å anta at det var mer spennende å være tilstede enn å lese en beskrivelse av lydene her.