Feltrapport fra “Feel the music, hear the film”-seminar, dag 3

Torsdagen skulle blant annet by på en ”nær Jerry Goldsmith”-opplevelse. Makan! Hans Offerdal har studert Goldsmiths komposisjonsteknikk, og var så heldig å få møte komponisten ved flere anledninger i Hollywood. Regissør Jonas Grimås har regissert rundt tredve episoder av serien Heartbeat, eller Med hjartet på rette staden som den heter på norsk. Grimås tok for seg bruk av musikk i serien. Etter en paneldebatt om fraværet av kvinnelige filmkomponister, avsluttet lydveteranen Graham V. Hartstone med sine tanker rundt lydmiks.

”Working with Jerry Goldsmith”

I kursprogrammet kunne man lese at det skulle holdes et foredrag med tittelen ”Working with Jerry Williams” (sic). Jeg gikk ut i fra at dette var en regissør jeg ikke hadde hørt om, og ble særdeles positivt overrasket når det skulle vise seg at foredraget handlet om Jerry Goldsmith. Hans Offerdal har skrevet hovedfagsoppgave om komponisten, og fikk sjansen til å møte han flere ganger. Offerdal fikk også tilgang til mye av Goldsmiths materiale – både skisser og partitur. Dette har gitt et meget godt utgangspunkt for å studere måten han tenkte rundt filmmusikk. For å få tak på komponistens tilnærming til filmusikk, er det særlig tre faktorer som Offerdal legger vekt på; rytme, undertekst og form. Goldsmith er kanskje best kjent for filmer med spenning og action, og komponisten brukte ofte odde taktarter for å skape driv i musikken. Ved å ta i bruk 7/8-dels takter får lytteren en følelse av at påfølgende takt starter for tidlig, noe som er med på å drive opp opplevelsen av handlingen. Vi fikk også en demonstrasjon av hvordan han tok i bruk elektroniske elementer for å skape rytme på en subtil måte. Et annen karakteristikk ved den avdøde komponisten er at han tok tak i underteksten i filmene ved å ta ulike karakterers perspektiver inn i musikken. I mellom to klipp kunne han skifte instrumentering for illudere karakterenes ulike sinnstilstand, mens rytmen holdes i hevd. Når det gjelder form kommer det tydelig frem at Goldsmith er fra den klassisk skolerte tradisjonen. Oppbyggingen av musikken er gjerne med en intro, en hoveddel og en outro.  Han var opptatt av å dekke dramaturgiens behov, men samtidig lage et godt stykke musikk. Offerdal har også studert Goldsmiths musikk løsrevet fra en filmatisk kontekst, og komposisjonene skal etter sigende også stå på egne bein analysert ut fra fra en klassisk tilnærming.

Med tilgang på den amerikanske legendens notater, har Offerdal fått innsikt i hva komponisten oppfattet som viktige øyeblikk i filmen. Disse var gjerne markert på partituret. Goldsmith valgte ut noen viktige øyeblikk i filmen og skrev musikken rundt disse. Etter å ha blitt konfrontert med Offerdals observasjoner, så gjorde Goldsmith det klart at han ikke var oppmerksom på alle sider ved sin egen komposisjonsteknikk selv. Det er nok kanskje ikke uvanlig at komponister jobber mer utifra magefølelse enn fra formularer? Et annet kjennetegn er at Goldsmith utledet filmscoret ut fra en sparsom mengde musikk. Han lagde gjerne hovedtemaet for filmen først, for så å utvikle resten av musikken herfra. Derfor vil man kunne gjenkjenne elementer fra musikken i ulike sekvenser i filmen – gjerne transponert og modifisert på andre måter. Komponisten var opptatt av å skape en egen identitet på filmmusikken, og tok f0r eksempel i bruk relativt ukjente perkusjonsinstrumenter. Goldsmith brukte orkestrator, men til forskjell fra dagens trend skal musikken ha vært veldig gjennomarbeidet på forhånd. Det som gjenstod var gjerne marginalt, og kunne innbefatte transponering og kopiering – og kanskje skrive ut en stemme eller to blant treblåseinstrumentene. Han dirigerte selv og brukte oftest click track. Innspillingene kunne gjøres unna på 4-6 dager avhengig av omfanget. En annen interessant kuriositet som ble nevnt er at John Williams på sin side angivelig kan gjøre opptak både med og uten click track, for så å velge de beste innspillingene.

”Music for Heartbeat”

Svenske Jonas Grimås har til nå regissert 30 episoder av den britiske TV-serien Heartbeat, eller Med hjartet på rette staden som den heter på norsk. Musikken i serien skiller seg fra film scores ved at det brukes musikk som tidligere er gitt ut av artister eller band. Ved hjelp av eksempler fra serien skapte regissøren en forståelse av hva som var tanken bak musikken. Eksempler på bruk av «source music» (musikk som er i scenen fysisk og kan oppfattes av karakterene) ble vist, og regissører og klippere snappet nok opp noen fiffige triks. Serien tok også i bruk ”explanatory music”, et for meg hittil ukjent begrep, men det er altså når lyrikken kommenterer det som skjer i bildet. ”Associative music” betegner musikk som har en stilmessig referanse, for eksempel Ennio Morricones lett-identifiserbare musikk med tilhørerende assosiasjoner. Utfordringer oppstod når serien skulle klargjøres for å gå på lufta i andre land. I og med at klareringensprosessen må gjøres på ny i hvert enkelt land, må musikken byttes ut der det ikke lykkes å klarere sporene.

”Hvor er kvinnene i filmmusikken?”

Det ble ingen entydig konklusjon på hvorfor det er så få kvinner blant filmkomponistene i dagens paneldebatt. Det faktum at diskusjonen skiftet spor til problematikken rundt unge komponisters eieforhold til egne verk i filmmusikksammenheng, får vi ta som et godt tegn for fremtidens kvinnelige komponister!

”Mix workshop: music and sound effects”

Graham Hartsone fikk gleden av å avslutte dagen. Han en gammel ringrev som har jobbet med lydarbeid på en rekke amerikanske filmer. Av ukjente grunner ble denne sekvensen noe amputert da programmet lovte en praktisk gjennomgang av lydmiks – veldig synd at dette gikk ut, synes jeg. Amerikaneren gikk ganske så teknisk til verks med refleksjoner rundt lydmiks. Alt fra dialogeditering til bruk av sub woofer i 5.1-oppsett ble gjennomgått. Graham hater forresten ADR – alle som har sett filmen Svik skjønner hvorfor. Ringreven viste en rekke sekvenser fra filmer han hadde jobbet på, med muligheter for spørsmål fra salen. Klipp fra James Bond, Aliens og Eyes wide shut ble vist til glede for lydfantaster. Sistnevnte delte for øvrig salen i to hva angår musikk. Bruk av Franz Liszts pianostykke, Nuages Gris, ble karakterisert som alt fra parodisk til svært effektfull. Jeg er fan!