Sound og egenart i filmmusikk

SK5La meg fortelle hva som står øverst på julegaveønskelista i år; et Casio SK-5 keyboard. La meg deretter fortelle hva dette har å gjøre med filmmusikk.

Den siste tiden har gått med til plateinnspilling av bandet Phone Joan, som er et skranglete, minimalistisk og 70-tallsinspirert rockeband. Det er denne produksjonen som har ført til at Casio troner øverst på ønskelista. Når dette instrumentet ble brukt på en studiosession falt jeg pladask! Dette leketøyaktige brettet ble produsert på slutten av 80-tallet, og fikk meg til å tenke litt rundt et perspektiv man lett kan glemme som deadlinetynget komponist; nemlig sound og egenart. Eller mer presist – hvordan sound kan bidra til musikalsk egenart.

I tidligere poster har jeg sett litt på hvordan virtuelle orkestre kan benyttes i filmmusikksammenheng, og gi fantastiske muligheter for å lage store, episke og orkestrale verk – kun ved hjelp av en datamaskin. Det er i all hovedsak to-tre samplebibliotek-produsenter som har tatt plass i datamaskinene til komponister som jobber innenfor medierelaterte bransjer som film, TV, spill og reklame. Når alle komponistene bruker de samme verktøyene er sjansen overhengende for at all musikken høres lik ut fordi produksjonen springer ut av de samme lydene. Jeg tenker ikke på tonevalg, men hvilke databaserte instrumenter som genererer lyden.

Et eksempel som både burde treffe tidsånden og være egnet til å illustrere hvordan soundmessig egenart kan få et musikkstykke til å stå ut, er Billie Jean med Michael Jackson. Introen har en egenart som gjør at man kan gjenkjenne låta før det har gått én takt. Dette til tross for at det kun er snakk om en ytterst basal trommerytme (1-2-3-4), som nok dukker opp før man har bladd mange sidene i trommeslagerens ABC.  Det er i denne sammenhengen Casio-brettet kan være nyttig. Det er kalt sampling keyboard fordi man lager sine egne instrumenter ved å ta opp lyd gjennom en innebygget mikrofon og spille det av med brettet. Ved at man er tvunget til å lage egne samples, så springer lyden ut fra en helt unik kjerne. Naturligvis vil man ikke kunne lage naturtro orkestrale mock-ups, men i det synthbaserte lydlandskapet vil den defintivit kunne finne sin plass.

En mann som har gjort seg bemerket når det gjelder lydmessig egenart er lyddesigneren og komponisten Diego Stocco. Han har både tøyd grensene for konvensjonelle instrumenter, og benyttet gjenstander man strengt tatt ikke tenker på som instrumenter i musikksammenheng. Han er nok mest kjent for unike lyden av et brennende piano (!), som ironisk nok er gjort kommersielt tilgjengelig. For hvilken komponist er totalt uinteressert i lyden av et brennende piano? I tillegg til å fungere godt som et selling point i komponistverdenen, så låter det unektelig spennende. Her er noen snutter fra andre eksperimentelle prosjekter fra Stocco til inspirasjon.

Da gjenstår det bare å håpe at noen leser ønskelista, og ønske riktig god jul!

Bandet Phone Joan kan du høre på Café Mono i Oslo, lørdag 19. desember eller på By:Larm i februar. Eller du kan høre på skiva som kommer i januar.