Morsomt å jobbe som komponist #2

Når man blir hyret til å skrive musikk til reklamefilm, så er det som oftest med svært korte tidsfrister. I de fleste tilfeller skulle regissøren og produsenten aller helst ønske at musikken var skrevet og ferdigprodusert i går. Det er ikke til å komme bort fra at dette i blant kan gå på bekostning av kvaliteten, da man gjerne blir tvunget til å stole på det datamaskinen kan bidra med av alskens syntetiske instrumenter og halvfabrikater. Derfor er det ekstra gøy å jobbe med prosjekter hvor man kommer inn i prosessen på et tidspunkt hvor man har tid til å benytte levende musikere. Rett før jul ble jeg kontaktet for å skrive og produsere musikken til en reklamefilm for Eurocard. Regissør Tor Einstabland (med produsent Eivind Sæther/Sheriff Film Company) hadde en klar visjon på musikksiden, og det er gjerne slik de mest spennende musikkoppdragene starter.

Briefen gikk ut på at jeg skulle skrive noe i jazzkvartettformatet med noen føringer rundt tekst og stemning. Jeg vet ikke om det finnes noe norsk begrep for ”source music”, men det innebærer at musikken er med i filmen, altså, musikk som karakterene i filmen er i stand til å høre – i motsetning til et cue som kan strekke seg over flere scener. I dette tilfellet så var det musikken fra en jazzkvartett på et hotellresepsjon som skulle skrives og spilles inn. Det var viktig for regissøren at musikken skulle gi inntrykk av å kunne ha vært en gammel sviske, og musikken skulle iscenesettes som om den ble fremført live i filmen. Som om ikke dette var utfordrende nok; sangerinnen i filmen ville være rundt 60 år. Så dette måtte være litt vindskeiv og levende old-school jazz – ganske atypisk reklamemusikk med andre ord.

Det ga følgende utfordringer;
a) alt bør være levende instrumenter og aller helst ikke så rent og pent at det høres ut som en klinisk og steril studioproduksjon,
b) alt bør spilles inn samtidig for å skape troverdighet – altså ingen fiks-fakserier i postproduksjon som er regelen snarere enn unntaket i dag,
c) jeg må finne en kvinnelig jazzvokalist som høres ut som hun er over 60 år,
d) selv om jeg er relativt tidlig inne i prosessen, så er fristen urokkelig da musikken må være klar til scenene skytes i Budapest.

Det som er et stort pluss i denne fasen er selvfølgelig at det målet er en «evergreen» – klisjéer er med andre ord en forutsetning for et brukbart resultat. Sånn, det var noen kilo av skuldrene – ikke nødvendig å komme opp med noe revolusjonerende nytt.

Jeg var så heldig å få med meg jazzlegenden Magni Wentzel på 65 år (!) som til tross for at hun nesten ikke hadde sunget på syv år, tok utfordringen på strak arm og ga produksjonen akkurat den rette stemmen. Ok, nok prat – hvordan ble musikken?

Vi gjorde en del tagninger med ulik intensitet og tempi, men endte opp med denne. Det oppmerksomme øret vil høre at det er bittelitt ute av stemming noen steder, og det var viktig å bevare dette som det er og ikke gå inn i etterkant og reparere – nettopp for å få den livlige følelsen som matcher bandet i filmen. Vi valgte også å ikke stemme pianoet før innspillingen for å unngå konsertflygel-presisjon.

Ok, hvordan ble det til slutt?

Musikere:

Vokal: Magni Wentzel
Piano: Lars Jakob Rudjord
Kontrabass: Jo Berger Myhre
Trommer: Freddy Augdal Wike