Feltrapport fra Hollywood – Lyddesigner Randy Thom

Når NFI og NOTAM inviterer til foredrag med lyddesigner Randy Thom er det bare å benke seg i kinosalen og suge inn årevis av øredøvende erfaring med futt og fart fra Hollywood. Da er det på sin plass med en oppfølger i Feltrapport-serien (sist fra «Feel the music, hear the film»). Hvis du ikke var til stede på Filmens Hus i dag, så har du anledning til å få med deg noen gullkorn fra Thom her. På den annen side – om du var til stede og har noe å føye til så er det fritt frem å bruke kommentarfeltet. Jeg registrerte i alle fall at både lyd- og regisiden var blant tilhørerne.

For de mest innbitte lydnerdene så krever Thom ingen nærmere presentasjon. For filminteresserte som ligger hakk i hel, så hjelper det kanskje å nevne at hovedpersonen kom inn i bransjen gjennom Walter Murch. For øvrigheten så begynner det muligens å danne seg et visst inntrykk om man nevner filmer som Wild at Heart, The Incredibles, Forrest Gump og Apocalypse Now! Hvis vi legger på et par Oscar også, så burde tvilen være lagt til side – dette bør være en mann som vet hva han snakker om!

Det første foredragsholderen ønsker å sette fokus på er samarbeid. De mest interessante resultatene sett fra et lydperspektiv blir til når lyddesigneren kommer inn i prosessen på et tidlig tidspunkt i følge Thom. Dette gir fruktbar interaksjon mellom regissør, lyddesigner, skuespillere og de øvrige funksjonene. Thom hevder han ikke har opplevd et virkelig godt resultat hvis denne forutsetningen ikke er tilstede. Bare ved å ta lyddesignet med i prosessen allerede før kameraene går, kan regissøren utnytte fortellerstemmen som ligger i lydbildet til det fulle.

«Mange ser på lyddesign bare som en dekorasjon. Etter min mening må lyddesignet være en del av filmens DNA.» – Randy Thom

Som lyddesigner prøver Thom hele tiden å finne troverdige måter han kan bruke lyder i miljøet som bidrag til historiefortellingen. Thom eksemplifiserer ved hjelp av en tenkt scene med to personer som sitter rundt et bord. Den ene har beina på bordet. For å skape spenning i dialogen kan han for eksempel på et gitt tidspunkt lage en skremmende lyd av beina som sklir av bordet og faller i bakken med et smell. Dette kan gi en troverdig spenningsvalør til filmen. For at dette skal virke troverdig, er man nødt til å ha tenkt på dette før man begynner å skyte scenen, slik at både skuespillere og de riktige rekvisittene er på plass. I motsatt fall – hvis skuespilleren sitter med filttøfler godt planta på et gulvteppe, så må man lete andre steder etter gode muligheter for å bruke lydbildet med samme hensikt. Naturlig nok har ikke manusforfatteren like gode oversikt over hvilke muligheter som ligger på lydsiden, men hvis lyddesigneren er inne i bildet på et tidlig tidspunkt så kan han eller hun bistå, og komme med innspill til hvordan lyden best mulig kan støtte opp om historiefortellingen.

Lyddesigneren fra Hollywood legger på en kjent og kjær Powerpoint-plansje for å forklare hvilke muligheter som ligger i lyd og musikk som fortellerstemmer. Jeg tok ikke bryet med å notere dette, men en lignende oversikt finnes du her: Designing a movie for sound. (Anbefalt lesning! Bla ned til «Sound´s Talents»)

Thom forteller at han generelt synes at amerikanske filmer er for volumiøse på lydsiden, og sikter til sekvenser på opp til tjue minutter med lydmeterne i taket og vel så det. At han er opptatt av å bevare dynamikken la jeg godt merke til i flere av eksemplene han viste: Lange lavmælte sekvenser som redet grunnen for at man virkelig skulle få nakkehårene til å reise seg av etterfølgende massive lydbilde. Deilig dynamikk, altså.

Apocalypse Now!

Den første spillefilmen Randy Thom jobbet på var Apocalypse Now! Han fikk jobben med å gjøre feltopptak av blant annet helikopter, og ble overrasket når de helikopteropptakene i åpningsscenen ble byttet ut med syntetiserte helikopterlyder som her:

Den åpenbart syntetiserte helikopterlyden hjelper oss med å fortelle at dette er helikopterlyden slik den manifesterer seg inne i hodet på Captain Willard (Martin Sheen). Legg også merke til overgangen mellom jungel- og byatmosfære. Randy Thom poengterer hvordan et point of view-perspektiv kan benyttes som grep for å skape troverdighet i en ellers ikke-autentisk scene. Ved at vi opplever lyden via en karakters fortolkningsapparat skaper dette et stort handlingsrom for lyddesigneren.

Forrest Gump

Randy Thom viser oss Vietnam-scenen fra Forrest Gump som han også står bak. Deretter ser vi scenen flere ganger med hvert lag isolert, henholdsvis ”Dialogue” (ADR), ”Gunfire”, ”Bullet Impacts, Ricochets, Tracers”, ”Mortar Whistles and Explosions.” Det låter massivt i alle lag – selv isolert! Jeg tenker at poenget Thom vil frem til er alt arbeidet som er lagt ned i å lydlegge scenen. Men neida! Poenget til Thom er hvor sparsommelig han faktisk har vært på lydsiden. Jeg humrer litt for meg selv og blir minnet om at det meste er relativt – i sær når det gjelder lyden av Hollywood kontra norsk films auditive kjøkkenbordrealisme. Foredragsholderen poengterer at i motsetning til hva mange vordende lyddesignere tror, så handler det ofte om å være sparsommelig – eller som Thom sier; ”The fewer sounds you can get away with makes better sound design”. (Før jeg fortsetter er jeg nødt til å skyte inn at ”sparsommelig” nok rommer mer i Hollywood enn i Norge.)

Ved å fokusere på nøkkelementene i lydbildet skaper man god historiefortelling i følge Thom. En av innfallsvinklene til å lydlegge krigsscenen var å finne eksplosjonslyder som var tatt opp et godt stykke unna. På denne måten får man opptak av lyden etter at den er påvirket av miljøet (naturlig klang, ekko og påvirkning i frekvensspekteret), og ikke bare direktebølger. Dette gjør at vi automatisk tolker lyden som mer voldsom fordi høy lyd har som kjennetegn at den påvirkes av miljøet.

Et annet poeng i følge lyddesigneren er at det ikke er noe vits i å lydlegge alt man ser. Det vil bli så mye informasjon at det til slutt vil høres ut som ”Victoria Falls” – en analogi Thom brukte ved flere anledninger. Et annet tips fra Thom for å skape lagvis dybde i lydbildet er å ha innslag av lyder som endres i tonehøyde, og i dette tilfellet lyden av ricochetter. Øret er sensitivt for endringer i tonehøyde, og derfor vil oppmerksomheten trekkes mot disse lydene. Thom hadde noen vitenskapelige forklaringer på valg på lydsiden i skjæringspunktet mellom psykoakustikk og fysikk.

Wild at Heart

Randy Thom jobbet sammen med David LynchWild at Heart. Det var Lynch sin intensjon å bruke lydeffekter på en musikalsk måte, og ikke legge fullt så stor vekt på musikk. Thom fikk en utfordring da Lynch ikke ville gjøre pre-mix´er på forhånd (å mikse ned til undergrupper i kategorier som dialog, foley, musikk, lydeffekter etc.), men heller bevare kontrollen over alle elementene og ta beslutningene under miksen. Det er ikke vanskelig å forstå at det må ha vært ganske utfordrende å holde oversikten og tilfredsstille regissøren med en slik tilnærming. Innfallsvinkelen Thom hadde til Wild at Heart, var at han på et tidlig tidspunkt begynte å lete igjennom lydarkiver som hadde soniske kvaliteter som kunne passe filmen. Disse lydene dannet rammeverket for resten av arbeidet med filmen.

Animasjon

Thom har gjort lydarbeid på filmer som Ratatouille, Polar Express og Istid-filmene, toppet av en Oscar for The Incredibles. Lyddesigneren forteller at animasjonsmiljøet har en større åpenhet for å trekke inn lyddesigner på et tidlig tidspunkt. Positiviteten kan nok skyldes at lydeffekter ofte trigger idéer hos animatørene, og de har således umiddelbar nytte av samarbeidet. Thom anekderer litt rundt hvordan mange regissører tar utgangspunkt i det han kaller en ”Fire all guns at once”-approach. Med dette mener han at regissører kommuniserer at både lyddesignet, musikk og dialogen er like viktig i en og samme scene. Resultatet er at minst to kaster bort verdifull tid. Man er mye mer tjent med om regissøren på et tidlig stadium tar stilling til om scenen skal være musikk-, dialog-, eller lyddesigndrevet. Dette sparer både tid og frustrasjon, og leder mest sannsynlig til et bedre resultat.

Lyden av drager

Et av de mest utfordrende områder for en lyddesigner er å lage lyder av imaginære dyr, slik som drager, dinosaurer og deres like. Mange tror at man kan syntetisere dette, men teknologien har ikke kommet dit i dag. I stedet er man nødt til å ta utgangspunkt i lydopptak av dyr, og manipulere disse. Thom legger humoristisk til at vi begynner å slippe opp for dyr som kan brukes for å lage originale stemmesignaturer til filmer. Lyddesigneren, som står bak How to train your dragon, forklarer hvordan lyden av en drage er en kombinasjon av kamel og han selv. Rollefordelingen er omtrent slik i grovt; de aggressive lydene kommer fra dyret, mens lydene som heller mot komedie lager han selv. Her gjelder det å etterligne tonehøyden og klangfargen til lyden av kamelen i skjøtene, for å skape en troverdig overgang. Thom påpeker at dette er nok et eksempel på at persepsjon av lyd er mindre analytisk enn bilde. Vi har en tendens til å tolke lyd på en mer emosjonell måte. Dette kan man utnytte som lyddesigner.

Randy Thom viste klipp fra filmene som er nevnt ovenfor og filmene Contact og Rio, før han avsluttet med spørsmål fra publikum i salen. De jeg snakket med i pausen virket å være godt fornøyd med dagen, så jeg tror man kan avslutte her som i mang en skolestil; ”…og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!” For de som ikke får nok – her er et par andre intervjuer med Thom som kan være verdt å lese:

Behind the Art: Randy Thom

Randy Thom / MIX Magazine